Oslo og Østre Viken jordskifterett avsa 16. juni 2026 dom i en veirettstvist i Sandbukta-området, Engelsviken i Fredrikstad kommune. Tvisten gjaldt om eiendommene tilknyttet Feriehjemmet Solviken hadde rett til motorisert ferdsel over den private Sandbuktaveien. Retten kom til at det ikke foreligger rett til motorisert ferdsel over veien og grunneier fikk derfor medhold i hovedspørsmålet og ble tilkjent sakskostnader.
Saken ble behandlet som rettsutgreiing etter jordskifteloven. I slike saker er formålet å fastsette om det foreligger en rettighet, hva rettigheten i tilfelle går ut på, og hvilke rammer som gjelder for bruken. I Sandbukta-saken var kjernespørsmålet om en tinglyst gangrett fra 1951, formulert som gangrett langs «den vanlige gangsti» fra Solviken og sørover, over tid hadde utviklet seg til å omfatte motorisert ferdsel. Spørsmålet ble vurdert opp mot flere mulige grunnlag, om motorisert ferdsel kunne bygge på stilltiende avtale eller konkludent adferd, om det kunne være grunnlag for hevd, eller om det forelå forhold som kunne gi grunnlag for endring eller utfylling av en servitutt.
I bevisvurderingen la retten vekt på den historiske bruken av veien og utviklingen i området. Retten la til grunn at det særlig på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet sannsynligvis var mer biltrafikk til feriehjemmet, og at motorisert ferdsel kan ha vært akseptert rundt 1960. Samtidig vurderte retten utviklingen etter 1962, da adkomsten ble omlagt til en ny trasé over Jonsejordet. Denne omleggingen ble et sentralt vendepunkt i rettens resonnement. Når adkomsten faktisk ble flyttet, og partenes opptreden deretter endret seg, måtte det tas stilling til om eventuelle tidligere aksepterte ordninger fortsatt besto, eller om de i realiteten var forlatt.
Retten vurderte hendelser og partenes opptreden i perioden etter omleggingen, og frem til veien ble skiltet som gang og sykkelsti i 1993. Poenget i rettens begrunnelse er ikke bare hva som kan ha skjedd i en kort periode rundt 1960, men hva det samlede bildet viser over tid, hvordan trasévalg, faktisk bruk, håndheving og kommunikasjon mellom partene kan få betydning for om en påberopt rettighet kan anses etablert, utvidet, eller – som her – opphørt. Etter en samlet vurdering kom retten til at en eventuell rett til motorisert ferdsel over Sandbuktaveien måtte anses opphørt ved stilltiende avtale eller konkludent adferd. Resultatet ble at det ikke foreligger rett til motorisert ferdsel over Sandbuktaveien for rekvirenten i saken.
Grunneier reiste i tillegg spørsmål om rett til fysisk stenging av privat vei for allmenn motorisert ferdsel, for eksempel ved bom. Jordskifteretten kom til at dette spørsmålet lå utenfor rettens kompetanse i den aktuelle saken, og spørsmålet ble derfor ikke tatt til realitetsbehandling. Dette er et praktisk viktig poeng for mange som står i konflikt om privat vei. Det er ikke alltid slik at alle spørsmål som oppleves som “kjernen i konflikten” kan avgjøres i samme prosessform, selv om de henger tett sammen rent faktisk. Valg av riktig prosess og riktig krav kan være avgjørende for hvilke avklaringer man faktisk får.
Domsslutningen kan sammenfattes slik; retten fastslo at det ikke foreligger rett til motorisert ferdsel for eiendommene tilknyttet Feriehjemmet Solviken over Sandbuktaveien på grunneiers eiendommer. Videre ble spørsmålet om rett til å fysisk stenge veien for allmenn motorisert ferdsel ikke tatt til realitetsbehandling.
Sakskostnader ble særskilt vurdert. Retten presiserte at ingen av partene hadde fått fullt medhold, men la til grunn at grunneier hadde fått medhold i det vesentlige. På denne bakgrunn ble grunneier tilkjent 25 000 kroner i saksomkostninger og 15 000 kroner for bevisinnhenting og eget arbeid. I tillegg ble jordskifterettens gebyrer pålagt motparten. Kostnadsfastsettelsen viser at den som i det vesentlige får medhold i en slik rettsutgreiende tvist, kan også få dekket en betydelig del av kostnadene ved å få spørsmålet avklart.
Dommen er praktisk interessant fordi den illustrerer hvordan tinglyste rettigheter, som en gangrett, kan være et tydelig utgangspunkt, samtidig som tvister ofte oppstår i spørsmålet om rettighetens innhold og om den har endret karakter over tid. Den viser også at bruken over tid i noen tilfeller har betydning for vurderingen av om en rett har oppstått eller utviklet seg, men at retten like fullt vil vurdere om senere forhold – som omlegging av trasé, endret bruk og partenes samlede opptreden – tilsier at en eventuell rett ikke lenger kan gjøres gjeldende. For grunneiere og brukere av privat vei gir dette et viktig korrektiv, det er sjelden tilstrekkelig å peke på “slik har vi alltid gjort det” uten å kunne forklare hva som har skjedd i mellomliggende perioder, og hvorfor en påstått rettighet fortsatt består.
Saken viser også verdien av å få en rettslig avklaring før konflikten låser seg helt. I mange veirettstvister handler uenigheten om mer enn selve ferdselen: den berører bruksmønstre, naboforhold, vedlikehold, ansvar og forventninger. Når en konflikt får utvikle seg over tid uten avklaring, erfarer man ofte at både faktum og bevisbildet blir mer uklart, og at partenes posisjoner blir mer prinsipielle. En rettsfastsettende avgjørelse kan derfor fungere som en nødvendig avklaring som gjør det mulig å komme videre, enten ved frivillig løsning eller ved å avklare hvilke rammer som faktisk gjelder.
Våre advokater bistår jevnlig klienter i saker for retten. Ta kontakt hvis du ønsker en vurdering av spørsmål knyttet til veirett, servitutter, sambruk, håndtering av konflikter om privat vei eller om fast eiendoms rettsforhold generelt.
