Oslo tingrett avsa 11. februar 2026 dom i sak om ektefelleskifte hvor vår klient, en tidligere ektefelle i langvarig ekteskap, fikk medhold i at det ikke var grunnlag for skjevdeling av partenes felles bolig. Saken gjaldt krav om skjevdeling av en betydelig eierandel i andelsleilighet i Oslo, samt krav om husleie etter at den ene ektefellen hadde flyttet ut
Partene hadde vært samboere/ektefeller i mer enn 20 år, og leiligheten hadde hele tiden fungert som familiens felles hjem. Boligen ble kjøpt i 2001, finansiert med et betydelig pengebidrag fra mannens foreldre. I forbindelse med kjøpet ga foreldrene tilsagn om gavebeløp i størrelsesorden én million kroner, og hele beløpet ble senere omtalt som forskudd på arv til sønnen. Etter samlivsbruddet oppstod det tvist om hvilken betydning gaven fra mannens foreldre skulle få ved oppgjøret.
Mannens hovedanførsel var at foreldrenes bidrag måtte anses som et forskudd på arv til ham personlig, og at han derfor hadde krav på skjevdeling av en større del av boligens verdi etter ekteskapsloven § 59. Vår klient bestred dette og gjorde gjeldende at hovedregelen om likedeling av felleseie etter ekteskapsloven § 58 måtte legges til grunn.
Tingretten tok utgangspunkt i at ektefellenes samlede formue som hovedregel skal deles likt ved skilsmisse. Retten vurderte deretter om vilkårene for skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 første ledd var oppfylt, herunder om det var tale om midler som “klart kan føres tilbake” til arv eller gave, og om det var grunnlag for å anse mannen som eier av en større andel av leiligheten enn det som fulgte av det tinglyste eierskapet.
Retten la til grunn at kjøpet av leiligheten ble finansiert med midler fra mannens foreldre, og at beløpet i stor grad ble omtalt som arveforskudd til ham. Samtidig la retten betydelig vekt på de konkrete omstendighetene rundt gaven og partenes faktiske innrettelse gjennom hele samlivet. I gavebrevet ble både mann, kvinne og felles barn omtalt, og foreldrene ga uttrykk for at de ønsket å støtte den nye familien. Det forelå ingen forbehold om at boligen skulle eies av mannen alene eller med en annen eierbrøk.
Det ble avgjørende for tingrettens vurdering at eierskapet til leiligheten fra starten av ble tinglyst med en ideell halvpart på hver av ektefellene. Begge var kjent med dette, og de hadde i alle år oppgitt likt eierskap til skattemyndighetene, både for formue og gjeld. Dette hadde også hatt konkrete økonomiske effekter for vår klient, blant annet ved at hennes oppgitte formue var høyere og påvirket studiestøtte. Retten la til grunn at partene gjennom hele samlivet hadde innrettet seg i tråd med et reelt 50/50-eierforhold.
Tingretten uttalte videre at mannens påstand om en større eierandel i leiligheten fremstod som noe som først oppstod etter bruddet og etter at han hadde vært i kontakt med advokat. Før dette tidspunktet hadde han opptrådt i tråd med et likt eierforhold, også ved at hans eget husleiekrav i utgangspunktet bygget på en forutsetning om 50/50-eierskap. Retten kom derfor til at det hadde vært en felles forståelse mellom partene om at de eide leiligheten med en halvpart hver, og at vilkårene for skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 ikke var oppfylt. Skjevdelingskravet ble dermed ikke tatt til følge.
I tillegg til skjevdelingsspørsmålet behandlet retten også krav om husleie etter ekteskapsloven § 68 andre ledd. Etter samlivsbruddet flyttet mannen ut, mens vår klient ble boende i leiligheten sammen med yngste felles barn. Partene var enige om at boligen ikke skulle selges før barnet var ferdig på videregående skole, men det var ikke avtalt noe eksplisitt om husleie i denne perioden. Mannen fremsatte først krav om husleie fra 1. april 2024.
Tingretten la til grunn at det ikke var holdepunkter for at partene hadde avtalt seg bort fra ekteskapsloven § 68. Retten kom derfor til at mannen kunne kreve “vanlig markedsleie” for sin andel av boligen fra det tidspunktet kravet ble fremsatt. Etter en konkret og skjønnsmessig vurdering av boligens standard og felleskostnader fastsatte retten husleien til 7 000 kroner per måned. For perioden fra 1. april 2024 til og med februar 2026 utgjorde dette et samlet husleiekrav på 105 000 kroner.
Ved den samlede vurderingen fant tingretten at vår klient «i det vesentlige» hadde vunnet saken. Skjevdelingskravet hun ble frifunnet for utgjorde etter rettens beregninger om lag 2,38 millioner kroner basert på en antatt verdi på leiligheten på 7 millioner kroner, mens husleietvisten gjaldt noe over 100 000 kroner. Mannen ble derfor dømt til å betale sakskostnader til vår klient.
Dommen illustrerer særlig at tinglyst eierandel, langvarig praksis og partenes løpende innrettelse over tid tillegges stor vekt ved vurderingen av skjevdelingskrav. Foreldrebidrag til bolig gir ikke automatisk skjevdelingsrett, selv om midlene formelt betegnes som forskudd på arv til den ene ektefellen. Det er helheten i gaveforholdet og partenes senere disposisjoner som blir avgjørende. Samtidig viser dommen at den utflyttede ektefellen kan ha krav på husleie etter ekteskapsloven § 68, selv om boligen “fredes” for salg, men at husleien normalt kun tilkjennes fra det tidspunktet krav faktisk fremmes og etter en konkret skjønnsmessig vurdering.
